" Jeg kan ikke synge - jeg er ikke musikalsk"

Det er mange som sier at de ikke er muslikalske. Hva mener en med det? Brandstrøms definisjon på musikalitet  deles inn i to retninger. Relativistiske retninger og absolutte retninger (Sæther & Angelo, 2011, s.45). Ut i fra mitt perspektiv ser det ut som mange nordmenn holder seg til en av de to retningene, oftes de absolutte. Da blir musikaliteten forbehold noen få og en får et snevert syn på musikalitet. Da er en enten musikalsk eller ikke. Jeg vil påstå nordmenn går glipp av en hel del masse ved å gå og tro på løgn om at «jeg ikke er musikalsk». Branstrøms relativistiske retninger er bredere (Sæther & Angelo, 2011, s.45). Den handler om at alle kan ha glede av og med musikk. Gleden musikken gir oss individuelt og sammen med andre, sidestilles med de som kan spille et instrument eller fem. Ut i fra Mursells tenkning er musikk typisk menneskelig og har alt med å være menneske å gjøre (Sæther & Angelo, 2011, s.51).

Shawn Carpenter

Musikalitet påvirker alle sidene i livet. Det er en måte å være på , som Marstal sier (Sæther & Angelo, s.61). Vi må tørre å la kunsten, som inneholder musikk, dans og maleri, påvirke oss. La musikken, som Marstal mener, være måten vi uttrykker oss på, kommuniserer på og måten vi lever på (Sæther & Angelo, 2011, s.46). Jeg spør meg selv, vet vi det og tørr vi det? Lar vi det musiske menneske inni oss komme ut? Tørr vi å uttrykke oss med annet en ord? Kanskje gjennom sang og kropp slik at det ser litt merkelig ut hvis en begynner å tenke? Har vi lagt det fra oss fra vi var små barn? For rammeplanen sier at barn skal få lov til å uttrykke seg kroppslig og språklig (Kulturdepartementet, 2006).

Heideggers begrep «stemthet» kan knyttes sammen med Sterns begrep «inntoning». I musikken skjer det noen mellommenneskelig. Vi må tune oss inn på hverandre. Grunntonen, stemningen må lyttes til i barnet, og vi inntoner oss på dens stemning og tone. Det skjer noe i det samspillet. Aspeli henviser til Bjørkvold (Bjørkvold, J.R., 1998, s.38)  som sier at identitet formes i relasjoner med andre mennesker (Aspeli, 1996, s.39).

Ut i fra Blackings syn på musikk er musikkens hovedmål å lage fellesopplevelser for mennesker. Dette er med på å utvikle selvforståelse og ansvarsfølelse i hver enkelt menneske. Musikk sitt hovedmål er i følge Blacking å lage felles opplevelser som fører oss sammen og rundt samme kultur og samfunn (Sæther & Angelo, 2011, s. 57). Musikken vi velger å synge og spille sier noe om hvem vi er og hvor vi kommer ifra (Sæther & Angelo, 2011, s.56). Dette sier rammeplanen 3,3 at barnehagen skal bidra med gjennom sitt arbeid med kunst, kultur og kreativitet slik at barna «.. styrker sin kulturelle identitet og sine personlige uttrykk» (Kunnskapsdepartementet, 2006, s.36).

Marina del Castell

Mitt ønske er at ingen skal la andres forventninger eller prestasjonspress frarøve musikkgleden vi kan ha individuelt og sammen med andre. Denne tanken om at det bare er noen som er eller har anlegg for å være musikalske kommer fra Seashores tenkning om at musikalitet er arvet og bare forbeholdt noen (Sæther & Angelo, 2011, s.48). Ut i fra Brandstrøms teori ser denne tenkningen bare halve bildet. Vi ser bare de absolutte retningene av musikalitet, ikke de relativistiske (Sæther & Angelo, 2011, s.45).  

Litteraturliste

Aspeli, W. (1996). Fortell fortell! fortelling som drivkraft i lek og samspill. Pedagogisk Forum

Kunnskapsdepartementet. (2006). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Departementet.

Sæther, M. & Aalberg, E. A. (2012). Barnet og Musikken: Innføring i musikkpedagogikk for barnehagelærerstudenter. Oslo: Universitetsforlaget.